Før eller siden kommer den: «Men alle de andre i klassen får mye mer enn meg!» Det er en helt normal innvending – og faktisk en gyllen anledning til å lære barnet noe viktig om penger og om å leve etter egne forhold. Her er hvordan du håndterer presset uten å gi etter for det.
Stemmer det at «alle andre» får mer?
Møt påstanden med mild nysgjerrighet i stedet for forsvar. «Alle» viser seg nesten alltid å være én eller to venner som tilfeldigvis får mye. Be barnet tenke etter: får virkelig alle det samme? Hva med dem som ikke får lommepenger i det hele tatt?
Som vi viser i hvor mye er vanlig?, er variasjonen mellom familier enorm, og mange barn får mindre enn man skulle tro – eller ingenting. Bare det å sette påstanden litt i perspektiv tar ofte brodden av den.
Hvorfor er sammenligning en mulighet, ikke en trussel?
Sammenligningen trenger ikke å handle om å justere beløpet. Den kan i stedet bli en samtale om noe mye viktigere: at familier er forskjellige, prioriterer ulikt og har ulik økonomi. Det å akseptere at man ikke alltid får like mye som andre, er en ferdighet som er verdt langt mer enn noen kroner ekstra – og som mange voksne sliter med hele livet.
Dette er kjernen i å tilpasse til egen økonomi. Når barnet lærer å være fornøyd med sitt, uavhengig av hva andre har, gir du det en gave som rekker langt utover lommepengene.
Hva svarer jeg når barnet sammenligner seg?
Et godt svar er ærlig, varmt og rolig – det bekrefter følelsen uten å gi etter for presset:
«Jeg skjønner godt at det føles urettferdig. Hos oss har vi bestemt beløpet ut fra hva vi har råd til og hva pengene skal dekke. Det er ikke det samme i alle familier – og det er helt greit. Du får akkurat det vi mener er riktig for oss.»
Legg merke til hva svaret ikke gjør: det krangler ikke, det forsvarer seg ikke, og det lover ikke å «tenke på saken» bare for å slippe maset. Det står rolig i avgjørelsen, og det er nettopp roen som gjør barnet trygt.
Når bør jeg faktisk lytte til sammenligningen?
Du skal ikke lukke ørene helt. Det finnes tilfeller der innvendingen er verdt å ta på alvor:
- Hvis barnet får vesentlig mindre enn det som er vanlig for alderen, og
- det skaper reelle problemer – for eksempel at barnet ikke kan delta i helt normale sosiale ting jevnaldrende gjør
Da handler det ikke om å matche en bestemt venn, men om barnets faktiske behov. Det kan være et tegn på at beløpet bør justeres, eller at dere bør se på hva lommepengene skal dekke. Bruk gjerne kalkulatoren for å sjekke at dere ligger noenlunde fornuftig an.
Hvordan unngår jeg at penger blir et stadig stridstema?
Det beste forsvaret er en tydelig, gjennomtenkt avtale fra start. Når både beløpet og hva det dekker er avtalt og gjerne nedskrevet, blir det mindre å forhandle om. Det hjelper også å koble eventuelle økninger til noe forutsigbart, som alder – se trappetrinn-modellen. Da vet barnet at «mer kommer når jeg blir eldre», og maset avtar.
Ønsker barnet mer enn dere vil gi, kan du snu det til noe konstruktivt: «Vil du ha mer, kan du tjene litt ekstra.» Se ekstrajobber for barn. Da blir svaret ikke bare nei, men en mulighet.
Hvorfor sammenligner barn seg – og når topper det seg?
Å sammenligne seg med andre er helt normalt og en naturlig del av å vokse opp. Barn bruker venneflokken som målestokk for hva som er «vanlig», og det gjelder alt fra klær og mobil til lommepenger. Det betyr ikke at barnet er bortskjemt – det prøver bare å finne ut hvor det selv står.
Presset topper seg ofte i overgangen til ungdomsskolen, når det sosiale livet blir viktigere og mer av det koster penger. Akkurat da kan «alle andre får mer» komme oftere. Det er nyttig å vite på forhånd, så du kan møte det med ro når det dukker opp – og gjerne ta initiativ til en samtale om penger og forventninger før det blir en konflikt.
Bør jeg snakke med andre foreldre om lommepenger?
Det kan være både nyttig og hyggelig. Mange foreldre synes det er befriende å oppdage at de andre i klassen tenker omtrent likt – og at «alle andre får mer» sjelden stemmer. En uformell prat på en dugnad eller et foreldremøte kan gi deg en god pekepinn på hva som er vanlig i akkurat din krets.
Samtidig: bruk det som informasjon, ikke som fasit. Selv om en gjeng foreldre lander likt, er det fortsatt din families økonomi og verdier som skal avgjøre. Poenget er ikke å bli enige om én norm, men å føle seg trygg på at man ligger innenfor noe rimelig – og så gjøre sitt eget valg derfra.
Hva om barnet spleiser eller låner bort hele tiden?
En vri på sammenligningspresset er at barnet bruker pengene sine på fellesskapet – spleiser på godteri til gjengen, eller låner bort til en venn som er blakk. Litt av dette er fint og sosialt. Men hvis barnet stadig ender opp blakt fordi det betaler for andre, er det verdt en samtale.
Hjelp barnet å se forskjellen på å være raus og å bli utnyttet. Det er helt greit å si nei, eller å spleise på det man selv har lyst på framfor å betale for alle. Dette er en verdifull sosial ferdighet som handler om grenser like mye som om penger – og lommepengene gir en trygg arena for å øve på den. Klarer barnet å være både grei og fornuftig med egne penger, har det lært noe mange voksne fortsatt strever med.
Gylden regel: Sammenlign gjerne selv for å sjekke at dere ligger noenlunde fornuftig an – men la aldri «alle andre» bestemme beløpet for dere. Trygge foreldre som står i avgjørelsen, gir trygge barn.