Det finnes ingen fasit, men en god tommelfingerregel er at barnet setter av en fast del av lommepengene til sparing – gjerne rundt en tredjedel – før resten brukes. Det viktigste er ikke det nøyaktige tallet, men at noe alltid spares, og at det skjer automatisk som en vane.
Hvor mye bør barn spare av lommepengene?
En enkel start er «del i tre»: omtrent en tredjedel til sparing, en tredjedel til fritt forbruk, og en tredjedel til litt større ønsker eller å gi bort. Andre bruker en enklere todeling – litt til sparing, resten til bruk. Begge fungerer, så lenge sparingen er fast og forutsigbar.
La gjerne barnet være med å bestemme andelen. Et barn som selv har valgt å spare en fjerdedel, følger planen bedre enn et barn som har fått en regel tredd nedover hodet. Poenget er ikke å maksimere sparingen, men å gjøre den til en selvfølge barnet eier selv.
Hva betyr «betal deg selv først»?
«Betal deg selv først» er kanskje det mektigste sparePrinsippet som finnes, og det kan plantes allerede i barneskolen. Det betyr rett og slett at man setter av sparedelen med en gang pengene kommer, før man begynner å bruke. Da blir sparing det første som skjer, ikke det som eventuelt blir igjen til slutt.
For et barn kan dette gjøres helt konkret: så snart lommepengene utbetales, legges sparedelen rett i sparegrisen eller på sparekontoen. Resten er fri til bruk. Vanen med å spare først er en av de viktigste forskjellene mellom voksne som får økonomien til å gå opp, og de som aldri har noe igjen.
Bør barnet spare en fast andel eller et fast beløp?
For de fleste barn er en fast andel lettest å forstå og mest rettferdig: «en av tre kroner går til sparing». Da vokser sparingen automatisk når lommepengene øker med alderen, uten at dere trenger å justere noe. Det knytter også sparing til inntekt på en naturlig måte.
Et fast beløp kan passe eldre barn som sparer mot et konkret mål: «jeg legger 100 kroner til side hver måned til sykkelen». Mange kombinerer: en fast andel som grunnvane, pluss ekstra sparing når det er noe spesielt barnet vil ha. Det viktigste er at det er forutsigbart.
Hvordan tilpasser jeg sparingen til alderen?
For de yngste holder det å legge noen mynter i en gjennomsiktig sparegris og se dem vokse. På mellomtrinnet kan barnet håndtere en fast andel og et mer langsiktig mål, gjerne med egen sparekonto. I tenårene kan en del av sparingen flyttes over i mer langsiktig fondssparing for det som ikke skal brukes på flere år.
Følg barnets modenhet snarere enn kalenderen. Se hele utviklingen i barnets sparereise og i alder-for-alder-guiden.
Hva gjør jeg hvis barnet ikke vil spare?
Det er helt normalt, særlig i starten – det er morsommere å bruke enn å spare. Trikset er nesten alltid et konkret mål barnet virkelig ønsker seg. Plutselig blir sparing veien til noe gøy, ikke et offer. Hjelp barnet å regne ut hvor mange uker det tar å spare opp, så blir tålmodighet noe håndfast.
Press sjelden gjennom sparing med tvang; det skaper motvilje. La heller barnet erfare at den som sparer, til slutt får det det vil ha, mens den som bruker alt med en gang, må vente. Den erfaringen lærer mer enn noen regel. Mer i lære barn å spare.
Bør foreldre matche barnets sparing?
Mange foreldre «matcher» sparingen – for eksempel legger til litt for hver hundrelapp barnet klarer å spare. Det lærer barnet at sparing vokser, og kan være en mild introduksjon til tanken om renters rente og avkastning. Det gir også en ekstra dytt i en periode der det frister å bruke alt.
Hold matchingen enkel og forutsigbar, så barnet forstår regelen. Den er et virkemiddel, ikke en nødvendighet – det viktigste er fortsatt at barnet selv setter av noe jevnlig mot et mål det bryr seg om.
Hvor bør sparepengene ligge?
Det avhenger av hvor lenge de skal stå. Sparing til noe barnet vil kjøpe ganske snart, kan ligge i sparegrisen eller på en sparekonto, der pengene er trygge og lett tilgjengelige. Sparing som skal stå i mange år, kan på sikt passe bedre i fond, der den har mulighet til å vokse mer over tid.
Et godt grep er å skille «bruke snart»-sparing fra «langt fram»-sparing, så barnet ser forskjellen på en buffer og langsiktig formue. Det legger grunnlaget for å forstå investering senere.
Bør barn spare selv om beløpet er lite?
Ja – og det er faktisk hele poenget i begynnelsen. Selve summen betyr lite når barnet er lite; det er vanen som teller. Et barn som lærer å sette av noen kroner hver uke, har lært nøyaktig det samme prinsippet som en voksen som sparer av lønnen. Beløpet vokser av seg selv etter hvert som lommepengene øker med alderen.
Ikke vent med å lære bort sparing til «det blir nok å spare av». Det er nettopp mens beløpene er små at det er trygt og billig å øve, og at vanen får satt seg før summene blir store. En liten, fast sparing er uendelig mye bedre enn ingen sparing i påvente av et større beløp.
Hvordan gjør jeg sparingen til en vane som varer?
Vaner bygges av gjentakelse og forutsigbarhet. Gjør sparingen til en fast rutine knyttet til lommepengedagen: pengene kommer, sparedelen legges til side med en gang, og resten er fri. Når dette skjer hver eneste gang, slutter barnet å tenke på det som et valg – det blir bare slik man gjør det.
Hjelp gjerne vanen på vei ved å gjøre den synlig og litt gøy: en fin sparegris, et sparemål på kjøleskapet, eller en liten feiring når et mål nås. Over tid blir selve det å spare en kilde til stolthet og mestring, ikke en plikt – og da varer vanen livet ut.
Tips: Start med en fast, liten andel og ett konkret mål. Når barnet opplever å nå det første målet, kommer motivasjonen til å spare videre nesten av seg selv.